Vulkanen Sinabung

Vulkanen Sinabong er et vakkert syn, men for familiene som bodde i området har livet blitt satt på vent. De har måttet evakuere området og bor nå i ulike flyktningeleirer i Berastagi som er den nermeste landsbyen til fjellet. Mange av de som bor her livnærer seg av jordbruk og utbruddet fra Sinabong vil nok få stor innvirkning på økonomien hos mange siden de nå ikke kan jobbe på en stund.

Selv om vi stod et godt stykke unna fjellet, var det meste av vegetasjonen askekledt

Etter kun noen minutter ute av bilen så sandalene mine slik ut..........

Det er Ramadan nå, den muslimske fastetiden og denne uken starter festen når fasten oppheves og det henges opp dekorasjoner og lages i stand festmåltider. De fleste reiser også på besøk til landsbyene sine, og denne tiden kan sammenlignes med den kristne julehøytiden. Men for disse menneskene, ble feiringen en helt annen enn de er vant til, siden de er evakuert fra hjemmene sine og bor i leirer med hundrevis av andre folk. Men det ser ut til at de gjør det beste ut av det, og er takknemlige for at ingen er blitt skadet.  Vi reiste oppover for å besøke noen av campene og dele ut gaver og underholde barna litt.

I denne campen bodde de innendørs, men hadde satt opp telt til mat og utstyr

Her ser vi forberedelsene til lunch servering. Organisering er viktig når det er mange munner å mette, hvis ikke blir det lett kaos. Men i denne campen så det ut til at de hadde orden på sakene.

Dette er kjøkken området med store tønner med ris og annen mat

Dette er en av de større campene hvor de sover i en slags åpen hall. Her bodde det flere tusen mennesker.

Barna var veldig ivrige etter å bli fotografert. I bakgrunnen ser dere området hvor de sover og oppholder seg.

Det var stas å få besøk av en "kviting" og barna flokket seg rundt meg og var spesielt opptatt av håret mitt. Jeg prvde så godt jeg kunne å kommunisere på gebrokken indonesisk, men når det gjelder barn er det ikke vanskelig å få kontakt selv om vi ikke snakker samme språk og de pratet i vei selv om jeg ikke skjønte alt som ble sagt :-)

I en av de mindre campene hadde vi opplegg for barna med bl.a dukketeater som var en stor slager

Erfina jobber med barnearbeid til vanlig og hadde laget et veldig bra opplegg for barna.

Dukken "Joel" i aksjon

Erfina hadde en utrolig måte å kommunisere med barna på gjennom dukken "Joel" og hun lokket stadig fram latteren hos de.

Sang og dans var også en del av opplegget

Her er barna stilt opp for å leke "The train of love" som er en sang med bevegelser

Til slutt fikk barna utedelt papir for å lage origamifigurer.

Dette er fra en litt mindre camp med over 100 mennesker. I en landsby ikke langt fra Berastagi er det satt opp et lite telt hvor alle disse sover og oppholder seg. Noen av de jobber fremdeles på dagtid og da er det ikke så fullt, men om natten er det fullt av mennesker i dette teltet. Menneskene her kommer fra forskjellige lansdbyer og mange av de bodde ganske langt oppe i fjellsiden. Det første de merket var som et jordskjelv og deretter kom det en askesky og de flyktet hjemmene sine. De modigste av mennene har reist tilbake for å hente noen eiendeler, men mange har ikke turt å bevege seg tilbake.

Vi delte ut gaver bestående av såpe, tannkost/tannkrem, kjeks og drikke til barna og de var veldig takknemlige.

Her tar en av barna seg en velfortjent liten lur.......

Alicia 1 år

Datteren til Lelyna, Alicia fylte 1 år og da var vi alle invitert.

Mor og datter

Jeg hadde fått i oppdrag å lage bursdagskake og det var lettere sagt enn gjort i denne varmen.  Å piske krem i over 30 varmegrader er et mareritt....til slutt måtte jeg skru på AC for fullt på soverommet og lage ferdig kaken der. Da jeg endelig var fornøyd med resultatet skulle kaken transporteres til selskapet og igjen....krem og varme er ingen god kombinasjon...... og under bilturen begynte kremen å sige nedover kaken og da vi kom frem så kaken rett og slett litt herjet ut :-)  Men til tross for at halve kaken raste sammen pga varmen var den en stor suksess på smak og flere oppdrag venter...

Alt i alt med store og små var vi rundt 30 stk i selskapet. Men siden de fleste i Indonesia trives best med å sitte på gulvet var ikke det noe problem og det var god plass til alle. Når de har selskaper eller fester her nede renser de stuen for møbler (hvis de i det hele tatt har møbler da) og legger matter utover gulvet, så sitter vi og spiser sammen på gulvet. Veldig koselig synes jeg og jeg kan godt tenke meg å adoptere denne tradisjonen :-)

Bursdagssangen ble sunget på 3 forskjellige språk, norsk, engelsk og indonesisk

Til ære for meg hadde de tilberedt slange siden jeg ikke har spist det før og har skrytt av at jeg ikke er redd for å prøve det, men her er jeg visst litt nervøs før første biten alikevel......

Konsistensen var i grunn litt som å spise viskelær og jeg tygde og tygde og tygde....

Men til min store overaskelse var det i grunn ganske godt

Så jeg kan anbefale alle og prøve å spise slange. Egentlig ville de servere meg hund også, men det er jeg ikke helt klar for ennå...... Men hundesuppe skal visst være veldig bra for blodtrykket hvis man er syk, så det kan hende jeg ombestemmer meg dersom jeg skulle få Dengufeber og blodtrykksfall ;-)

En vanlig dag på jobben:-)

Dette området har vi tidligere måttet vasse gjennom pga at det har regnet så mye. Men etter et par tørre dager med solstek frister det lite å vasse gjennom det samme vannet.....så vi prøver så godt vi kan å balansere.

Til venstre ser dere tolken min Decy og til høyre assistenten min Ibu Falencia (Hun heter egentlig Norma, men her nede omtales foreldre som mor eller far + navnet til det eldste barnet som i dette tilfellet heter Falencia)

Decy prøver det hun kan å unngå solen fordi hun vil helst være så hvit som mulig, mens jeg derimot tar imot hver solstråle med takk og vil gjerne bli brun. Jeg syndes de er rare og de synes jeg er rar......

Kjempen Målfrid på tur med sine "dverger". Jeg føler meg som en svær kjempe her nede fordi disse indoneserne er så små......og jeg har visstnok gått opp 4 str i klær siden jeg dro fra Norge. Hvis jeg går på markedet for å kjøpe klær sier de " du trenger XXXL miss" Og det gjør jo virkelig underverker for selvtilliten må jeg si....heldigvis er jeg bleik og det ansees som så vakkert her nede at det veier opp for alle anrdre skavanker en skulle måtte ha ;-)

Dette er i området jeg gjorde intervjuene mine forrige uke. Mange av de som bor her livnærer seg av å plukke og selge søppel. I bakgrunnen her ser dere plastposer som henger til tørk. De er plukket fra søppel og selges for kg.pris. Men det skal jo noen søppelposer til for å få en kilo, så det er mye jobb for lite penger, men de står på for å kunne putte mat på bordet hver dag. Her er det snakk om å overleve.......

Under feiringen av Indonesias nasjonaldag den 17. August reiste vi ut til landsbyen ved søppelfyllingen, hvor det var mange ulike aktiviteter på programmet. Her ser vi et av lagene som deltok i kokke konurransen. Og jeg kan skrive under på at det hverken manglet på kreativitet utforming eller smak.....mmmm........mye deilig mat!

En annen veldig populær aktivititet under feiringer i Indonesia, er klatrekonkurranse for guttene. En lang stolpe blir smurt inn i tjære og i toppen festes mange poser med premier......

Etter at stolpen er reist, deles guttene inn i flere lag og må samarbeide for å komme seg opp den såpeglatte stolpen. Tanken er å lære guttene samarbeid/teamarbeid samt strategi, pluss at det er veldig moro å se på da :-)

Denne leken hadde vel neppe gått gjennom i Norge som en trygg lek for barna, men her nede er det en veldig populær aktivitet..........

Det endte ofte med knall og fall for guttene, men de ristet det av seg og prøvde igjen og igjen til de nådde toppen:-)

Etter flere forsøk på å klatre stolpen så de fleste guttene slik ut.......

For de mindre barna var det tryggere med spisekonkurranse!

Her ser vi datteren til Berit og Jørn Helland, Naomi i aksjon....men hun var nok ikke like rutinert i denne leken som de lokale og måtte ha litt hjelp av mor.

Det var aktiviteter som passet for en hver, og den mest populære leken blandt damene var dansekonkurranse med en ball mellom hodene. Etter hvert som de bevegde seg i utakt forflyttet ballen seg og det ble vanskeligere å vanskeligere å holde ballen oppe, pluss at det så veldig komisk ut etter hvert....

Vi måtte jo selvfølgelig prøve dette, til stor glede for de lokale. Det var slettes ikke lett.... og jeg og Camilla (en besøkende) klarte kun å holde ballen oppe i rundt 30 sekunder. Men vi skapte mye underholdning i løpet av den tiden og de lokale holdt på å knekke sammen av latter :-)

Berit Helland og Silje Stavland hadde teken og kom faktisk på tredje plass :-)

Dette området kalles Simpang Kongsi og ligger rett ved den store søppelfyllingen i Medan. Det var i dette området jeg gjorde pilot-studiet mitt. Det ser kanskje idyllisk ut her, men bare noen hundre meter lenger borte er søppelfyllingen hvor det ikke er fullt så idyllisk....... Fremst i bildet ser dere Lelyna, hun er et skikkelig arbeidsjern og "altmulig dame" og har hjulpet meg masse med prosjektet mitt så langt. Hun går inn i arbeidet med ånd og sjel og brenner for å hjelpe disse menneskene som ikke har så mye å rutte med. Hun koordinerer mye av bistansarbeidet, gir engelskundervisning til barn, helseundervisning til mødrene, etc. Hun har utdannelse innen økonomi, men drømmer om å ta videre utdannelse i public health. Det vil koste henne noen mnd lønner å ta dette studiet  i Indonesia og hun har ikke råd til dette. Hun leter etter en eller flere som har lyst til å være med å sponse henne. Så dersom noen leser dette og tenker at de har lyst til å være med å sponse henne eller kjenner noen som kan tenke seg å være med å støtte henne, så er det bare til å gi en lyd til meg. (En slik utdannelse vil koste henne rundt 5000kr i Indonesia, dette er ikke så mye penger i Norge, men her er det en formue...)

To av barna i landsbyen rundt søppelfyllingen

Bursdags fest hos Grace. Her med mor og søsken (tv) og tante med fetter (th) Damen til høyre for meg, Sondang, har virkelig tatt meg inn i varmen. En av de første ukene jeg var her nede inviterte hun meg med hjem og det endte med at jeg overnattet hos henne og familien hennes. Hun serverte meg deilig indonesisk mat og jeg kunne ikke hatt det bedre. En skikkelig herlig familie :-)